Liv Øvland

Mitt kjærlighetsforhold til Risør Kammermusikkfest begynte i en lyseblå Volvo. Jorunn Bøe, kultursjef i Risør, ringte meg og spurte om jeg kunne tenke meg å fotografere for festivalen. Det var vinteren 2007.

 

Fra da har festivalen blitt årets store høydepunkt for meg.

 

Noen dager før festivalen begynner «musikerfamilien min» i sine røde og sorte T- skjorter å fylle byen. De heiser flagg og scener mens kirkefolket lager litervis med kaffe og vaffelrøre. Jeg går stille inn på prøvene i bedehus og kirker der musikerne intens lytter til hverandre. Latter når alt går feil, for så med full konsentrasjon lar musikken lyde. Jeg fotograferer alt dette.

 

Utenfor seiler måkene til saltakene rundt kirken, renser strupen, setter an festivaltonen og det hele begynner. Dirigenten hever armene. Jeg legger ned kameraet. Musikken lyder og jeg lytter. Kameraet ligger under stolen til musikken stiger så høyt at den overdøver kameraets forstyrrende klikk. Mange ganger venter jeg til siste tone og la det applaudere sammen med publikum.

 

Det er menneskene bak festivalen som gjør det så stort. Det er musikken som gjør det så stort for meg. Det er musikken og menneskene. Opplevelsen av både kjent og ny musikk som utfordrer. Alt jeg ser når jeg sitter der inne i lyden, på konsert etter konsert til jeg tror det ikke finnes annet enn musikk og bilder. Da kjenner jeg at bildene mine er til for å vise hvor vakker musikken kan være mellom mennesker.

 

Gjennom bildene erklærer jeg min kjærlighet til festivalen.

KammerLiv.jpg