​

 

Jeg var Kammermusikkens fotograf fra dag en i 1991.

 

Jeg hadde vokst opp med Bernt Lauritz, og kjent han siden vi gikk på søndagsskolen i Risør Frikirke. Jeg var litt eldre enn han og vi ble bedre kjent da han gikk på lærerskolen i Kristiansand og jeg jobbet som fotograf i Fædrelandsvennen fra 1963 til 1970 da jeg begynte i Aftenposten.

 

Før det hadde jeg jobbet to sommerferier hos fotograf Andersen i Risør mens jeg gikk på realskolen i Åmli.

 

Etter realskolen jobbet jeg som fotograf i Tiden i Arendal i et år før jeg begynte i Fædrelandsvennen. Dessuten var vi hyttenaboer på Vindvik. Det var vårt gode vennskap og mitt gode forhold til min fødeby Risør, som har betydd veldig mye for meg senere i livet. Mange sommerferier i Risør og i Cadaques, Spania, møttes vi i mange år. Vi kalte Cadaques Risør i Spania !!! Og det sier ikke så lite.

 

Mange flotte sommerdager både på Vindvik og Cadaques, både Bernt Lauritz og Lill Jorunn med barn! Tanken var selvfølgelig å hjelpe Bernt Lauritz på min måte, med foto til plakater og til julekort i mange år!

 

Den siste store jobben var å få til boken sammen med Ragnhild.

 

Jeg fikk jo mange gode venner  med diverse musikere som jeg gjennom tidene også møtte som fotograf for Aftenposten, kanskje mest Leif Ove og Tomter.

 

Når det gjelder fotografering så kunne det være vanskelig. Spesielt i Risør Kirke. Selv et lite klikk fra kamera kunne forstyrre i en konsert. Jeg selv som publikum har aldri kunnet like å høre en fotograf i arbeid under en konsert !!!

 

Så det skar meg mange ganger i hjertet hver gang jeg trykket på kamerautløseren selv i de partiene hvor musikken var på det høyeste. Brukte en del min LEICA, som var langt stillere å arbeide med enn speilrefleksers kamera.

 

Det var også i de tidlige tider av digitale kameraer. Digitale kameraer i dag er jo helt fantastiske forhold til å jobbe i dårlig lys, enn det var med de tidligere kameraene mine.

 

Lysforholdene i Risør Kirke var spesielt vanskelige og mulighetene til å bevege seg under en konsert var minimale, og min respekt for publikum og musikere har alltid fulgt meg også mine mange år senere i livet og for A-magasinet og Aftenposten.

 

Det å forstyrre med kamera er det verste jeg vet!!!